Her om dagen var jeg på Vita for å se etter varmeruller til håret. De hadde noen som jeg egentlig ikke ville ha av 2 grunner: -de var for dyre og de var ikke bøyelige. Allikevel tar jeg meg i å si til selgeren at jeg skal tenke på det. Det er jo ren skjær løgn! Jeg kommer så absolutt ikke til å tenke på det. Hvorfor skal jeg det liksom? Hadde jeg likt dem hadde jeg vel kjøpt dem med det samme! Jeg var jo på utkikk etter hårruller, og jeg gidder vel ikke dra hjem for å tenke på de rullene mens jeg lager middag eller tar meg en dusj, for så å dra tilbake til byen og kjøpe de rullene.. Hvorfor lyver vi om sånnt? Er det for å skåne selgeren? Tør vi ikke være ærlig i frykt for å såre selgeren sine følelser? Nei, neste gang jeg finner meg selv i en sånn situasjon skal jeg bare si det rett ut: - Det var for dyrt; -de var upraktiske; - eller rett og slett si det som det er at den buksa f.eks var rett og slett stygg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar