Når blir man egentlig fornøyd?

Husker godt da jeg var en ung dame på 14 år og så på meg selv som veldig voksen og ansvarlig. Skjønte ikke hvorfor jeg trengte foreldre som skulle bestemme over meg. Jeg kunne vel ta vare på meg selv? Kunne faktisk godt bo alene også for tenk!
Jeg gleda meg veldig til å få meg leilighet, ha ansvar for kun meg selv, begynne å jobbe, få "viktig" post i min egen postkasse og handle egen mat til meg selv på butikken, lage middag hver dag og få det akkurat som jeg ville når jeg endelig kunne flytte for meg selv. Bare tanken på å være voksen og få gjøre akkurat det jeg ville når jeg ville uten at noen bestemte over meg var veldig forlokkende og kunne ikke vente med å komme dit!

Jeg flytta vel mer eller mindre ut da jeg var ca 18 år. Leide leilighet i byen og alt var fryd og gammen.. Merka fort at det ikke var riktig så morsomt å ha ansvar for seg og sitt helt alene. Det var regninger som skulle betales og plutselig var det tomt på kontoen men fortsatt 1 uke til lønn... Da var det kjekt å ty til mamma og pappa gitt... Da gledet jeg meg til å få eget hus, bil, mann, barn og en ordentlig "voksen" jobb.

Nå er jeg jo der... Har bygd meg opp ett "voksent" liv med alt det det innebærer. Alt er veldig alvorlig. Det er forsikringer å tenke på, kommunale avgifter, man må plutselig drenere grunnmuren og male fasaden. Barna skal ha sunn mat og rene pene klær. Det er veldig nederlag å løpe til mamma og pappa når pengene ikke rekker til, så da holder man heller kjeft.
Nå ser jeg frem til at etableringsfasen går over til en mer stabil fase. Større unger som klarer seg mer og mer selv og som kanskje flytter ut etterhvert. At jeg kanskje igjen ender opp i en flott leilighet ved Nidelven som er ny-oppusset og helt strøken, har dyre design møbler og lekre lamper jeg ikke har råd til å kikke på nå engang. Aller helst vil jeg også ha en leilighet i sør Frankrike som jeg kan sitte på balkongen og se på folkelivet og drikke vin på ettermiddagene.

Tro om jeg vil være helt fornøyd da?