Erfaringer

Tenkte å skrive litt om egne erfaringer jeg har gjort meg ang. barneoppdragelse. Jeg er langt ifra ekspert på området, men har da endel erfaring igjennom jobben som Beredskapshjem og også som Besøkshjem i mange år.

Unger har ingen egne vaner. De finner ikke på selv at de ikke klarer å sovne uten at vi leser 3 bøker, synger 2 sanger, jager bort monstre fra klesskap og ikke minst ligger i sengen med dem til de sovner. Dette er ting vi faktisk forsterker ved å gjøre det for ungene våre.

Jeg orker ikke bruke lang tid på leggingen av mine barn, derfor gjør jeg ikke det!
Jeg synes noen ganger det er greit at ungene spiser kveldsmaten i sofaen foran TV`n - derfor gjør de det!
Thea får ikke sove i vår seng på natta heller, derfor er det ikke ett tema (bare når pappa`n er borte kan det hende jeg vil ha henne der.. hehe)


Når ungene mine er babyer, lar jeg dem få masse nærhet og kontakt med meg når de er våkne. Når jeg merker at de begynner å bli trøtte, får de ligge i egen seng/vogge/vogn (alt etter som). For meg er det viktig at de lærer seg tidlig å sovne på egen hånd uten at jeg bysser dem i søvn. Jeg er bestemt på det med leggingen, for dersom ungene får lillefingeren der - har man det gående. Jeg orker bare ikke å bruke masse tid på det, for det trenger man ikke.

På Thea bruker jeg ca 2 minutt på leggingen. Det er opp i senga, slå av lys, ned med rullegardin, syng en nattasang og nusse på kinnet så er vi ferdig. Veldig deilig og slippe å styre masse når man har besøk osv.. Da er jeg heller litt sløv med når hun går i senga, og at hun kanskje heller får spise foran TV`n da.

Jeg slutter også å amme barn på natta når de er rundt 3-4 måneder. Jeg bestemmer meg for å slutte, og da slutter jeg! Men jeg må være bestemt selv, hvis ikke går det ikke. Samme når ungene skal over på eget rom på natta. Vær bestemt. Gå inn til dem og ro dem ned med rolig og bestemt stemme, og de roer seg ned. Man kan jo ikke ha ungene i voksensenga i mange år! Det går jo ikke.
Det er forskjell på unger JA! Stor forskjell. Jeg har 2 helt forskjellige typer, så det vet jeg godt. Men unger er mester til å spille på følelsene våre. De bruker alt for det er verd. Jeg har sittet i trappen og vært nær ved å gi opp når jeg har bestemt meg for noe, men heldigvis har ungen gitt seg før meg. Mange ganger har jeg tenkt at hun sikkert hater meg når hun står opp i morgen. Men hva skjer? Ungen er smør blid, smiler og koser og er bare god. Og, hun gir seg fortere kvelden etter og uansett hva det er man skal venne av, tar det 3 netter!

Barneoppdragelse er virkelig vanskelig. Det er nok noe av det vanskeligste man noen gang må igjennom.. Men det man sår høster man. Det er rart å se at ting man er nøye med og er konsekvent med funker faktisk. Jeg kjenner en indre seier hver gang trassungen bare gir seg. Jeg orker heller ikke stresse med å få henne til å spise etc. Dersom hun ikke vil spise, så får hun ikke annen mat. Hun får gå fra bordet og vente til neste måltid før det blir mat igjen. Hun DØR ikke av sult altså! Det er det nok ingen barn i Norge som gjør....